Å tenke seg noe objektivt meningsfullt er absurd. Det er fordi det
objektive eksisterer utenfor mennesket. Hvis det eksisterer noe slikt
meningsfullt så kan vi ikke få kunnskap om det.
Å tenke seg det meningsfulle som noe subjektivt er likeledes absurd,
fordi noe så ubundet at det kan være ulikt for envher gir ikke mening
til begrepet. Det er ikke sannhet og vi kan ikke få kunnskap om det.
Men det betyr ikke at det ikke kan eksistere noe allmengyldig
meningsfullt som vi kan rette oss etter.
En slik mening kan forankres, ikke i det objektive, eller subjektive,
men i det menneskelige.
All logisk teknining forutsetter ontologiske forpliktelser. Det betyr
at vi må først dele verden opp i begreper og størrelser før vi kan
tenke på dem. Vi behøver ikke distrahere oss fra det absurde for at
livet skal "gi mening". Løsningen på det absurde er å gi begrep til
oss selv.
I en ontologi hvor menneske-begrepet inngår finner vi oss selv i
avklarte forhold til verden og til hverandre.
Først da er det mulig å tenke om oss selv, alstå få kunnskap om hvem
vi er, som mennesker, som mennskelige individer, og hvordan vi bør
leve.
Deretter følger to antagelser: En aristotelisk verdensanskuelse og den
frie vilje. For hvis enhvers frie handlinger gir innhold til
menneske-begrepet, da står hvert individ, med sine handlinger, sin
levemåde, forpliktet overfor hele menneskeheten.
Derfor vil den beste levemåte avhenge av hvordan vi avgrenser
menneskebegrepet. Om vi betrakter mennesket som et tenkende vesen, da
bør alle mennesker søke bevissthet fremfor distraksjon. Om vi tenker
om mennesket annerledes, så forplikter det på en annen måte.
Uavhengig av hvilket innhold vi legger i begrepet menneske, så bør
derfor alle mennekser tilstrebe seg å leve livene sine på en måte som
gir seg selv og andre, med hensyn på begrepets innhold, størst mulig verdighet.
